Knut Alvsson

Knut Alvsson
Født		1455 Norge
Død		18. aug. 1502 Oslo
Beskjeftigelse		Politiker
Ektefelle		Mette Dyre
Far		Alv Knutsson
Mor		Magnhild Oddsdatter
Søsken		Odd Alvsson Karl Sigurdsson (familierelasjon: halvbror på mors side)
Barn		Karl Knutsson Erik Knutsson Bodil Knutsdatter
Nasjonalitet		Norge
Våpenskjold

Knut Alvsson (født 1455, død 18. august 1502) var en norsk adelsmann og politiker under Kalmarunionen.

Knut Alvsson var sønn av den norske riksråden Alv Knutsson og kona Magnhild Oddsdotter, med arverett til Giske- og Sudreim-godsene. Han var landets største godseier i sin tid. Fra 1497 til 1499 satt han som høvedsmann på Akershus festning. Han arvet også gods og eiendom på Romerike etter broren Odd Alvsson. Han eide også en av de største gårdene i Gudbrandsdalen, Tolstad. Da futen Lasse Skjold ble drept høsten 1497, var det Knut som ble holdt ansvarlig for fogden, siden han i praksis var futens arbeidsgiver. Knut Alvsson mottok et åpent brev om hendelsen, der det sto at allmuen i Nes og Ullensaker sto samlet om gjerningen. Herr Knut drøfta saken med riksrådene, og ba deretter allmuen sende søknad om grid for dem som hadde med drapet å gjøre. Han gjorde med andre ord det han kunne for å avverge et bondeopprør. I den situasjonen som oppsto, ba Knut Alvsson også om hjelp fra Henrik Krummedike, som han ellers var uenig med. Det kommer fram av samtidige kilder at Knut var urolig over situasjonen, og at det i alle fall var tilløp til bondereisning sønnafjells. Bøndene valgte å stevne til ting i Aker for å fremme sin sak, som dreide seg om klagemål over en urimelig fut, og forsvar for det de mente var et rettferdig drap. På tinget ville de også stevne herr Knut, og legge fram saka si.

Historikeren Lars Hamre forteller at tingmøtet ikke oppnådde store resultater. Bøndene dro på det, og valgte heller å vike enn å true. Allmuen ba herr Knut om å holde dem under Norges lov, og Knut bekreftet dette på vegne av kongen. Biskopen i Oslo lyste så at bøndene heretter skulle akte seg for å sende ut budstikke og samle folk i slike saker.

Rettssaken i Konghelle

I desember 1498 møtte Knut Alvsson opp i Konghelle for å vitne i rettssaken etter drapet på Lasse Skjold. Her var det stevnet inn lagmenn fra Oslo, Tunsberg, Skien og Vika. Rettsforhandlingene ble avholdt i nærvær av riksrådet. Knut Alvsson møtte selv som anklager i saken. På vegne av allmuen i Aker møtte det ni mann. På anklagen om oppvigleri og drap på embedsmann svarte de impliserte at dette hadde vært nødt til. Lagmennene dømte så de ni til å betale mannebot og fredkjøp til konge og ettermålsmann, dvs. Knut Alvsson. Det ble ellers krevd at de som hadde oppfordret til bondereising skulle lyses fredløse for å ha forbrutt seg mot gods og fred, etter Magnus Lagabøtes landslov. Henrik Krummedike fikk i oppdrag å sørge for at dommen ble håndhevet, og tre av de frammøtte bøndene ble halshogd, til skrekk og advarsel.

Konflikten avslørte stor avstand mellom gammelnorsk rettspraksis og utøvelsen av makt fra danske adelsmenn og fogder. Som resultat av konflikten ble Knut Alvsson fradømt stillingen som høvedsmann og måtte flykte til Sverige, der han oppholdt seg i to år og så etter gods og eiendom i slekta der. Han hadde trolig mistet kongens tillit. I Norge var det Henrik Krummedike som hadde fått stillingen etter Knut Alvsson. Mens Knut var i Sverige, arbeidet han tett sammen med Sten Sture den eldre og Svante Nilsson Sture, og vitnet i rettssaker der. Knut og Svante Nilsson hadde kjent hverandre lenge, og hjulpet hverandre før. Forholdet til kong Hans forble anstrengt, og kongen ba Henrik Krummedike om å overvåke Knut Alvssons bevegelser for seg. Han var oppmerksom på at det fremdeles murret i folket, og mistenkte herr Knut for å søke støtte hos bøndene mot kongens vilje. Nå var det tydelig at Knut Alvsson prøvde å utnytte misnøyen mellom bøndene til egen fordel.

Folkeopprøret 1501-1504

Knut kom tilbake til Norge i 1500, og i denne forbindelse sørget han for å markere seg som slektning av Håkon 5., ved å gi over godset sitt i Hallingdal til Mariakirken i Oslo for et år. Her lå kong Håkon begravet, men også flere av Knuts forfedre. Dette markerte begynnelsen på åpent opprør mot kong Hans i Danmark. Samtidig agiterte Svante Nilsson for oppstand i Sverige sammen med Sten Sture. Knut reiste tilbake til Sverige i 1501, og klaget den danske forvaltningen inn for Sten Sture på herredagen i Stockholm. Det er ikke usannsynlig at de gjorde felles sak mot danskekongen. Samtidige dokumenter peker i retning av at Knut Alvsson, i egenskap av Norges største godseier, gjorde sin sak til en nasjonal sak.

Den 27. juli 1501 gikk Knut Alvsson, Sten Sture og Svante Nilsson offisielt inn for å drive danskekongen ut av Sverige. Begrunnelsen var at kongen hadde brutt landets lover og pakten med folket, både i Norge og Sverige. Åpen kamp ble det imidlertid ikke før utpå høsten samme år. Kong Hans fikk et oppsigelsesbrev (nærmest en uavhengighetserklæring) den 9. august. På dette tidspunktet hadde Knut åpent krevd at alle utenlandske høvedsmenn og futer i Norge skulle ut av landet. Dette ga ham umiddelbar støtte hos bøndene. Kongen ble naturlig nok alvorlig bekymret for sin posisjon i Norge. Riksrådet i Norge advarte bøndene mot følgene av et opprør som det de nå så for seg, og stilte seg avventende.

Opprøret i Norge tok til i november 1501, og tok først til på Vestlandet, i de områdene herr Knut var arving til. Utover vinteren 1502 ble det klart at det måtte komme til et endelig oppgjør mellom partene. Kong Hans arbeidet gjennom sin håndgangne mann Henrik Krummedike, som hadde til oppgave å holde unionen mellom Danmark og Norge på plass. Henrik Krummedike skulle også avverge og forhindre Knut Alvsson, som ble betraktet som svært farlig. Opprøret måtte for enhver pris kriminaliseres. Ifølge kongen var det Knut som hadde forbrutt seg mot lov og rett, mens Knut, og Sten Sture med ham, agiterte for at kongen hadde brutt sine løfter til allmuen.

Utover året ble stemningen mer og mer intens mellom partene. Knut Alvsson opererte mer og mer som feltherre, og prøvde å erobre festningsverkene i Sør-Norge til støtte for seg. Han fikk også hjelp av den skotsk adelsmannen David Sinclair og en uavhengig flåte i dette. I løpet av våren hadde han erobret Akershus og Tunsberghus. Han vant Vika uten store vansker, og mennene hans inntok kongsgården i Bergen i juni 1502. Henrik Krummedike satt på Båhus, og her ble det en langvarig beleiring. Utover våren 1502 syntes det klart at kong Hans var i ferd med å miste grepet i Norge. Riksrådet, og Erkebiskopen, stilte seg avventende og støttet ingen av partene. Kong Hans ba dermed broren, Hertug Fredrik, om hjelp, men kunne ikke betale den prisen Fredrik ville ha for arbeidet. Derfor ble ansvaret lagt på kongens sønn, den senere Christian II, som dermed kom til Norge for første gang. Båhus ble dermed befridd av et kompani leiesoldater, og Knut Alvsson måtte trekke seg tilbake. Utover sommeren kom så omslaget, og forsøkene på å gjenerobre festningene Akershus og Tunsberghus. Henrik Krummedike lyktes ikke med dette. Festningen ble beleiret igjen i august 1502, med nye styrker fra Båhus.

Omslag og nederlag

Den 11. august 1502 ba Knut Alvsson om forhandlinger og fritt leide. Forhandlingene ble avholdt på skipet til Henrik Krummedike den 18. august, men forhandlingene endte med at Knut Alvsson ble drept. Dette tok brodden av reisningen i Norge. Etter vanlige politiske spilleregler var selve drapet under fritt leide og i en forhandlingssituasjon, juridisk uklokt, men særdeles effektivt. Diskusjonen omkring bruddet på regelen om fritt leide har opptatt historikerne langt opp i nyere tid. Gammelnorsk lovgivning regner det som svært alvorlig om slike vilkår blir brutt. Henrik Krummedike greide allikevel å argumentere med at de hadde hatt rett til å drepe Knut Alvsson etter reglene om leide. At den seirende parts versjon straks ble godtatt av rettsvesenet i Oslo, tyder på at man ikke har hatt noe valg. Rettssaken etter drapet var på mange måter en juridisk farse. To år etter gikk danskene med på at godset etter herr Knut skulle overgis barna hans. Knut Alvssons lik ble stående uten gravferd like til 1514, da Christian II ble kronet.

Familie

Knut Alvsson var første gang gift med Görvel Eriksdotter (Gyllenstierna), andre gang gift med Mette Ivarsdotter (Dyre).

Barn:

• Karl Knutsson (Tre Rosor) (død 1520). Skutt i dansk tjeneste under Stockholms beleiring.
• Erik Knutsson (Tre Rosor) (død 1520). Høvedsmann på Kalmar slott. Henrettet under Stockholms blodbad.
• Bodil Knutsdotter (Tre Rosor). Mor til Gørvel Fadersdatter (Sparre) (1517–1605).

Ettermæle

Historikerne har ikke vært enige om hvordan de skal vurdere Knut Alvssons rolle. Oppfatningen svinger fra å se ham som en brikke i det storpolitiske spillet til å oppfatte ham som en martyr for norsk selvstendighet. I fremstillingene av dansketida i Norge har det de siste årene vært stille rundt ham. Lars Hamre går ut fra at han brukte bondeopprøret som begrunnelse for å rette opp et personlig nederlag, og at eventuelle nasjonale interesser kom i annen rekke. Problemet med Knut Alvssons motivasjon blir ikke mindre av at det knapt finnes bevarte brev fra ham. Han er stort sett omtalt i brev fra andre.

Knut Alvssons opprør var det siste reelle forsøket på å løse Norge fra unionen med Danmark, ledet av en sentral skikkelse, før Kristian Lofthus samlet bøndene i 1787.

Drapet på Knut Alvsson ble snart et yndet emne for viser og fortellinger, og er utløsende faktor for handlingen i Henrik Ibsens skuespill Fru Inger til Østråt. Ibsen nevner ham også i diktet «På Akershus»:

hugget i Knut Alfsøns pande

var et hugg i Norges hjerte.

I nyere tid har drapet vært tema i Peder W. Cappelens skuespill Knut Alvsson, Terje Nordbys skuespill Kongeblod og Ragnar Söderlinds opera Rose og ravn.

Knut Alvsson har en gate i Oslo oppkalt etter seg, Knut Alvssons vei, og en gate på Hamar heter Knut Alvssons gate.

Litteratur

• Øystein Hellesøe Brekke Knut Alvssons krig. Ridderen som ville erobre Norge Vigmostad & Bjørke 2016

Eksterne lenker

• Om Knut Alvsson, fra Norsk biografisk leksikon
• Kongeblod